Manndommens fall.

Vi lever i en tid der feminine verdier dominerer sterkt. Dette kan vi ikke bestride, ei heller burde vi det. For disse verdiene har unektelig ført med seg mange gode holdninger, samt likestilling og like rettigheter for alle; jeg kan vanskelig se for meg ekteskap og adopsjon for homofile i et beinhardt patriarkat. Allikevel er det med en viss avsmak jeg beskuer krampetrekningene fra “menn som vil være menn”.

Menn er blitt mer opptatt av utseende, kropp og helse. Og som følge av en økende spesialisering i yrkeslivet blir det stadig færre som med rette kan betegne seg selv som en handyman. Kanskje er denne utviklingen naturlig i et samfunn der bekymringene blir stadig færre og all verdens kommunikasjon er et tastetrykk unna. Dette reagerer jeg heller ikke på i noen større grad. Det jeg reagerer på er at de nevnte krampetrekningene tar form av dumskap og tankeløshet.

Vi har sett en framvekst av damekanaler på fjernsyn, og innholdet på de i utgangspunktet kjønnsnøytrale kanalene ser ut til å bli stadig mer rettet mot et kvinnelig publikum. Som et motsvar fikk menn kose seg med TV Norges underkanal MAX. Denne skulle være rettet mot et maskulint publikum, og reklamene for kanalen i startfasen inneholdt utelukkende eksplosjoner, skyting og raske kjøretøy. Ting menn altså skal like. Men kanalen skuffet stort, og ble fort et sammensurium av blasse amerikanske serier knyttet til enten biler eller politi, eller gjerne begge. Et Discovery Light, om du vil. I tillegg har vi fått kose oss med skikkelige manneserier på andre kanaler, som Man Show og nå også Mannegruppa Ottar.

Dette er vel og bra for de som liker det. Men jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn og skjønner ikke hvorfor det må være så inni helvete fordummende. Hvorfor må alt som kan regnes som tøft og maskulint være synonymt med uintelligent og sjuskete? Hvorfor må det være relatert til roping, raping og en fraværende krafsing på skrotum? Har ikke menn mer å tilby samfunnet enn dette? Må man være uflidde bråkmakere som reduserer kvinner til objekter for å være en ekte mann?

Vi ser ofte hvordan menn tilfører en enorm handlekraft i yrkesgrupper som er dominert av kvinner, og vi ser ofte hvordan de kan tilføre ambisjoner til fagfelt som står stille. Så hvorfor kan ikke vi som kjønn tilby den gemene hop mer enn hjernedød sutring om hvordan ekte menn drikker øl og sjonglerer med motorsag framfor å lage mat eller skifte gardiner? Man kan like godt slå seg på brystet og grynte, for en sånn holdning gjør ikke annet enn å få den moderne mannen til å framstå som en Ergaster som ennå ikke har innsett at han har motstående tomler.

Jeg tør påstå at en ekte mann er komfortabel med sin maskulinitet, så vel som sine mer feminine sider. En ekte mann kan jobbe hardt uten å påpeke at det gjør ham maskulin. En ekte mann trenger ikke å rope eller rape, for han vet at han kan trå til når det trengs, og han vet at han kan forsvare sine nærmeste med en solid venstre hook dersom det skulle bli nødvendig. Det skremmer meg at mange ser ut til å tro at man må framheve maskulinitet som et motsvar til femininitet, framfor å bare la det stå for seg selv. Hvis du absolutt må markere din maskulinitet kan du fint gjøre dette uten at det trenger å være et direkte svar på noe feminint. For å se noen skifte gardiner og deretter slå seg på brystet og grynte for å markere at gardiner ikke er mandig, det tyder bare på at du ikke selv er helt komfortabel med din egne indre balanse mellom det maskuline og feminine, eller at du rett og slett er en gutt, ikke mann.

Joda, la menn være menn, som Mannegruppa Ottar sa i reklamen. Men dette er det kjønnet som rett og slett har styrt hele verden fram til moderne tid. Ikke reduser oss til gryntende huleboere. Dere graver manndommens egen grav.

Advertisements

Språkstrid: du snakker ikke bokmål!

Den siste tiden har en stor andel av avisenes kronikker befattet seg med språkstridens mangefasettede debatt. Hvorfor et fåtall av disse faktisk inneholder et løsningsforslag er fortsatt et godt bevart mysterium, men mye ser ut til å skyldes en manglende forståelse av skriftspråkenes betydning.

Alle ser ut til å ha en mening om språkstriden. Alt fra nynorskhatende skoleungdommer i bokmålsområder til gammelmodige nynorskbrukere, og vise versa. Vi har nå vent oss til en digital hverdag der alle har rett til å ytre sine meninger, nesten uansett hva de måtte være. Har du noe på hjertet som du føler kan bidra til noe positivt for allmenheten, eller klør du rett og slett etter å ytre din mening for å vise at du står for noe? Da oppretter du en blogg eller noe lignende, en gratis ventil mellom meningene dine og verden.

Dette er i prinsippet en god ting. Alle får anledning til å komme til orde, ingen blir forbigått. Problemet oppstår heller når alle plutselig har blitt besatt av tanken om at nettopp deres meninger er enormt viktige og potensielt banebrytende. Og det er nettopp denslags vi ikke trenger i en allerede litt for opphetet debatt. Selvfølgelig må alle samfunnslag bli hørt, men vi trenger ikke flere innlegg fra sutrete ungdom som synes sidemålsundervisningen deres er vanskelig og bortkastet, ei heller fra lingvistiske ekstremister som ønsker å se en av målformene utryddet. Og her har media dessverre mye av skylden når de har sluppet til et overdrevent antall slike meninger, kun for å provosere og kapitalisere på videre oppheting av debatten. Avisene har fortsatt høyere status som medium enn en blogg eller en statusoppdatering på facebook, og da må de også oppføre seg deretter.

«As a product of what we call inventions, we cannot run before we can walk / As a victim of a myriad of intentions, we must learn to think before we talk» (- A. Mickelson).

Det er en fordel å tenke før man snakker, og spørre seg selv om det nå egentlig tilfører debatten noe at man uttrykker seg, eller om det bare blir meningsløs og uinformert juvenil sutring. Det er på tide å la fagfolk, som har vært merkverdig stille til nå, ta saken i egne hender. Jeg savner handlekraft i debatten.

Mye av problemet i språkstriden bunner ned til den jevne nordmanns forståelse av skriftspråkene og deres posisjon. Årets forandring i nynorsknormeringen er et enormt steg i riktig retning, da den luker vekk unødvendige og forvirrende side- og klammeformer, og skaper et språk som er enklere både for nynorskbrukere å forholde seg til og bokmålsfolkene å lære seg. Nynorsken er som kjent tuftet på dialekter, men mange dialektformer må bort hvis man skal kunne ta nynorsk på alvor som et skriftspråk.

Dessverre har bokmålsbrukerne, spesielt på Østlandet, tatt et stort steg vekk fra slike effektive skriftspråknormeringer. Det later til at litt for mange tror at de faktisk snakker enten bokmål eller nynorsk. Dette er ikke tilfelle, da begge er skriftspråk. Det kan vi hugge inn i stein med det samme. Enkelte dialekter på Østlandet er nært knyttet opp mot bokmål, på samme måte som enkelte dialekter på Vestlandet er nært knyttet opp mot nynorsk. Men det dreier seg allikevel om talemål. Ingen snakker bokmål eller nynorsk. Dersom mitt inntrykk av at mange østlendinger tror de snakker bokmål stemmer, så forstår jeg godt at de ser undervisning i sidemål som unødvendig; etter deres oppfatning snakker de jo faktisk skriftspråket sitt.

Du snakker ikke bokmål. Fatt det.

Jeg begrunner dette inntrykket med at det er blitt mer og mer akseptert med talemålsrettede ord og uttrykk i det som i utgangspunktet skal være normert bokmål. Det er ingen hemmelighet at det generelt forventes større kunnskaper i rettskrivning fra nynorskbrukere enn bokmålsbrukere, og jeg ser en økende tendens til å la ord og uttrykk som kun hører hjemme i talemål snike seg inn i språket, også i aviser. Et godt eksempel er Dagbladets artikkel publisert i nettutgaven 22.05.12, tittelert «Feide ned gangbru – fortsatte i 160 kilometer». Ordet bru er i mine øyne litt vel muntlig, men det som virkelig fikk meg til å reagere var avsnittet der jeg fant setningen «(…) i morratrafikken inn til Tromsø i dag». rdet «morra» er rent talemål, og hører ikke hjemme i normert skriftspråk, uavhengig av dialekten til den som skriver det. En vestlending med nynorsk som hovedmål kunne heller ikke skrevet ordet «måro» istedenfor «morgon».

Dette kan fort oppfattes som flisespikkeri, men en økende tendens av slike tilfeller bekrefter bare at det er for dårlig forståelse blant folk flest om forholdet mellom talemål og skriftspråk. Det har vært en del forslag ute som har til formål å skape fred i språkstriden, men mange av dem har vært mindre enn nytteløse, for eksempel Kristin Halvorsens forslag om å gi ekstra poeng til de elevene som vil ha nynorsk som hovedmål. Slike forslag støtter ikke opp om vedtaket fra 1885 om at de to målformene skal være sidestilt, og bidrar bare til å skape et asymmetrisk forhold mellom partene.

Nynorsk har alltid vært et unntak fra normen i store deler av landet, et unntak der det er en del lettere for de som har det som hovedmål å lære seg å skrive ortografisk korrekt. Bokmål, som den alltid tilstedeværende normen, flyter litt mer forbi. Vi tar for gitt at de fleste som har det som hovedmål behersker språket tilstrekkelig, noe som absolutt ikke ser ut til å være tilfelle.

Jeg tror et godt sted å starte for å finne fornuftige løsninger på språkstriden er nettopp her. Nynorsken er som nevnt blitt normert på et vis som gjør den mye mer konkret og lettfattelig, og bokmål burde definitivt følge opp. Det burde bli klarere regler for hva som er lov og ikke lov, hva som er talemål og hva som er skriftspråk. Dette vil gjøre undervisningen uendelig mye enklere, noe som igjen skal kunne gi mindre avsmak for sidemålsundervisningen for begge sider. Vi klarer fint å leve med to målformer, men de respektive brukerne av disse trenger ikke å gjøre det vanskeligere enn nødvendig for de menneskene som står på den andre siden av barrikadene.

Jeg håper at vi etter hvert kan se litt mer løsningsorienterte innlegg i avisene, og mindre synsing. Jeg etterlyser også større engasjement fra fagfolk, som er de eneste som faktisk kan rydde opp i rotet. Politikere kan neppe komme opp med gode løsninger her, og vi kan heller ikke forvente det av dem uten fagfolks engasjement. Språk er en enormt viktig del av enhver stor kultur, og vi skylder oss selv å faktisk jobbe mot en løsning fremfor å fortsette med utidig krangling.

Moder Jords årlige time i rampelyset (eller: en epitom av idioti og selvgodhet).

Så var det denne dagen igjen, med den alltid så fantastiske Earth Hour.

Undertegnedes markering av denne dagen har alltid begrenset seg til å slå på lys og trekke fra gardinene. Les gjerne den setningen en gang til. Du leste “på”? Bra. For de få av oss som trives best med dempet belysning og mørke kosekvelder foran Xbox-en eller med en bok i fanget kan det være gøy å gjøre opprør med å gjøre det motsatte av etablissementet.

Barnslig? Jepp. Men det er ikke helt ugjennomtenkt. For hva er det egentlig folk tror de skal oppnå med denne enkle og heller tåpelige seansen? Hvor mye godt er det de tror de gjør? Det dreier seg gjerne om de samme menneskene som kjører store biler på gode veier og har tung belysning på i hjemmet sitt døgnet rundt. Men til tross for dette føler de altså at de gjør så mye godt for Moder Jord denne ene timen i året.

Kjøss meg midt i kaviarstjerna.

Under kostholdshysteriet hver jul sier leger og andre kyndige gang på gang at det ikke er det du spiser mellom jul og nyttår som er farlig, men det du spiser resten av året. Denne analogien fungerer meget fint til markeringer som Earth Hour også: det er ikke det du gjør den ene timen i året som utgjør en forskjell.

For vet du hva? Dersom du tar buss i stedet for bil til jobb én enkelt dag i året gjør du langt mer enn ved en slik idiotisk markering. Men det blir vel for vanskelig, blir det ikke? Det er jo så utrolig mye bedre å bare kunne trykke på en bryter, så har du reddet verden, ikke sant? Det er mennesker som deg som tror de kan kurere kreft ved å trykke “liker” nok ganger på facebook. Sånne som deg gjør meg kvalm.

Jeg er ingen ubetinget definisjon på miljøvennlig. Jeg kildesorterer iblant litt halvhjertet, og jeg tar buss av den enkle årsak at jeg ikke har lappen. Men jeg kaster ikke søppel i gatene. Jeg panter tomgodset. Jeg resirkulerer glass. Og jeg oppfordrer folk til å gjøre det samme.

Gjør dette meg til et slags overmenneske? På ingen måte. Det gjør meg til et oppegående individ. Men det er ikke noe jeg vanligvis gir uttrykk for, av den enkle årsak at det ikke er noe å være stolt av. Det er nemlig en selvfølge.

Men det spiller vel ingen rolle hvor mye eller lite noe hjelper, så lenge du får kred for det, ikke sant? Så lenge man kan skryte av det og framstå som et så empatisk og miljøvennlig menneske, der du sitter og snakker med øynene lukket, en iSheep i den ene hånda og en kaffe fuckiatto i den andre.

Litt av poenget med slike kampanjer er strengt tatt å skape litt “awareness”, som det så fint heter over dammen, og det er jo vel og bra. Men det ville dessverre kun fungert sånn i en utopisk verden, en verden der folk er kapable til å tenke noe i retning “jøss, hvis det er sånn det fungerer, så må jeg ta meg sammen!” Så heldige er vi ikke. Det skapes i stedet bare en tro på at man er så flink på grunn av den ene timen i året, så kan man gjøre som man vil resten av tiden.

Ta dere sammen. Tenk miljø når dere trenger transport. Sorter søppelet. Resirkuler glass og papir. Pant tomgodset. Hvis alle gjør dette så er vi et godt steg på veien mot å bli miljøbevisste individer, ikke et øyeblikk før. Du behøver ikke melde deg inn i Bellona, og du trenger ikke skryte av hvor flink du er. Du behøver bare å gjøre det til en selvfølge å ta i et ørlite tak.

Når sinnet mitt er sånn i kok over dette så tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det føles for miljøfanatikerne.

Selv tilbrakte jeg denne timen med å se film og spise pizza med min kjære. Og jeg har tenkt å fortsette å ignorere selvgodhetspregede tulleskikker, og heller fortsette som jeg gjør, eller kanskje til og med skjerpe meg litt hva kildesortering angår. Det er ikke en stor forskjell, men det er likefullt en forskjell, også på lang sikt. Ikke bare en time.

Som man gjerne sier i Nord-Norge: Heia hauet!